INGE EIDSVÅG tekst
TERJE BRUN-PEDERSEN foto
Teksten i denne artikkelen er et bearbeidet og forkortet utdrag fra hans siste bok fra 2021, «I livets skole».
Da Bjørnstjerne Bjørnson i 1910 lå på dødsleie i Paris, fikk han en dag lest høyt for seg en avisnotis om fattige, polske arbeiderkvinner. De hadde startet en innsamlingsaksjon til kolleger som var enda verre stilt enn dem selv.
Bjørnson reagerte bjørnsonsk og sa at de måtte takkes. Han ville skrive et dikt til dem! Han rakk ikke mer enn overskriften før hånda sank ned: «De gode gjerninger redder verden. Tilegnet de polske fabrikpiger …» Ordene ble Bjørnsons siste. De er et tidløst program for alle som ønsker å gjøre verden til et bedre sted å være.
«Hans liv var hans beste diktning».
I Bjørnsons levetid var Norge et av de fattigste land i Europa. Mange mente at embetsmennene hadde fått sin forstand av Vårherre, at klassesamfunnet var skjebnebestemt og at fattigfolks elendighet var en naturlov. For Bjørnson var det slik at både litteraturen og livet måtte stå i menneskenes og samfunnets tjeneste. Derfor mislikte han at Ibsen bare konsentrerte seg om diktningen og kunne bruke et par år på å skrive ett eneste skuespill. Ibsen innrømmet sin begrensning. I et brev til Bjørnson sier han at han ikke en gang har «anlegg til å være statsborger; jeg er fullstendig talentløs i den retning». Man han roser Bjørnson for hans samfunnsengasjement og skriver at hvis han fikk bestemme, skulle følgende ord en gang skrives på Bjørnsons minnestøtte: «Hans liv var hans beste diktning».
«… der bra Folk gaar, der er Guds Veje»
Bjørnson viste et moralsk mot som imponerer også i dag. Mot til å være en litterær fornyer; mot til å ta et oppgjør med en autoritær og trangsynt kristendom; mot til å tale makthavere midt imot. Men også mot til å stå i striden, selv når det stormet som verst, og han ble møtt med bitende harselas som dette: «En er ikke geni, selv om en er gal».
Som prestesønn kunne det ikke har vært lett for ham å ta et oppgjør med kirke og kristendom på 1880-tallet, slik han gjorde, der han ble anklaget for å ha «skjendet sin fars stand og hånt sin mors tro», og der hans frafall ble sammenlignet med Judas, som solgte Jesus for 30 sølvpenger. Han ble anklaget for «at udstrø Tvil hos kristne». Til det svarte han i sin tale om trosfriheten, 27. mai 1881: «Jeg ser ingen Synd i, at de «kommer i tvil», d.v.s. at de optager Sagen en Gang til. De «befæstede» rokkes jo ikke af min Tvil; den kan alene virke paa dem, som trænger til et dybere Selvarbejde».
Bjørnson argumenterte for at religionskritikk er en kristen dyd, fordi sannhetskravet er en kristen verdi. I en ærlig oppriktig samtale vil kristne og ikke-kristne kunne anerkjenne hverandre gjensidig, mente han. Hans tro på at «det bra Folk gaar, der er Guds Veje» kan også i dag være et credo for religiøs toleranse.
Amnestys hovedkontor på Aulestad
Gjennom hele sitt liv var Bjørnson i strid for mennesker. Men også med mennesker, kanskje mest seg selv. Fred var ei det beste. Når temperamentet løp av med ham, utviste Bjørnson en raushet som ennå beveger. Som da naboen, Sjur Fedje, dagen før han var bedt i et stort selskap på Aulestad, røk uklar med Bjørnson og fikk beskjed om aldri mer å sette sin fot der. Fedje møtte selvfølgelig ikke opp i selskapet. Da kastet Bjørnson seg over telefonen og utba seg en forklaring. Fedje svarte som sant var at verten jo hadde forbudt ham å vise seg mer på Aulestad. Hvorpå Bjørnson utbrøt: «Men kjære, det var jo i går!»
«Jeg gjør bestandig min plikt, men alltid innom mitt distrikt», sier fogden i 2. akt i Ibsens Brand (1866). Det ville Bjørnson aldri ha sagt. «Jeg kjenner ingen tvedelt rett, for fremmedfolk og egen ætt.» Bjørnson «distrikt» var verden. Han sa selv at han hadde venner fra «de fjerneste grenseområdet i Russland til det dypeste av India og Australia». Bjørnson så ingen motsetning mellom nasjonal og internasjonal solidaritet. Han var Amnesty International, med hovedkontor på Aulestad, 70-80 år før Amnesty ble grunnlagt (1961). Hele Europa lyttet til ham og visste om hans levende og aldri hvilende samvittighet. På dødsleiet skriver han at han stadig fikk brev «fra kroater, slovaker, rumenere og fra betrengte eller forurettede mennesker i mange land om å hjelpe dem – jeg som ikke lenger kan hjelpe meg selv».
Rettferdsfølelse noe stort og herlig
Hvor ville Bjørnson ha stått i dag? Hva ville han ha engasjert seg i? Man skal alltid være varsom med å ta de døde til inntekt for eget syn, da de sjelden er i stand til å motsi en. Det vi med sikkerhet kan si, er at Bjørnson ville ha vært en ivrig forkjemper for ytringsfrihet. Han forsvarte den både som forutsetning for vår søken etter sannhet, vår utvikling av frie og selvstendige mennesker – og som forutsetning for demokrati.
Det vi også kan mene, er at Bjørnsons blikkfelt ville vært hele verden – og han ville brydd seg. Å tie om urett ville ha vært å samtykke. Da han levde, ble det hvisket i krokene – de norske krokene – at det nå bare var Siam, Peru og Korea han ikke hadde ordnet opp i. Bjørnson ga blaffen i slike smålige anklager, og han ville ha gjort det samme i dag. «Så lenge jeg lever vil jeg ta parti for de svake mot de sterke, for de mishandlede mot de mektige. For meg er den alminnelige rettferdsfølelse i verden noe storslått og herlig.» Og når vi unnskylder oss med at det er så lite vi kan gjøre, da hører vi hans stemme: «Hva du evner, kast av i det nærmeste krav, det skal bæres helt frem av en voksende elv.»
«Kjærlighetens gjenskaper-makt»
Det som for meg lyser aller sterkest i arven etter Bjørnstjerne Bjørnson, er hans solidaritet, en solidaritet som ikke kjente landegrenser. Innerst i den ligger det budskapet som Bård skolemester innprentet sine elever, og som vi husker gjorde så sterkt inntrykk på lille Øyvind.
Elsk din neste, du kristensjel,
tred ham ikke med jernskodd hæl,
ligger han enn i støvet!
Alt som lever er underlagt
kjærlighetens gjenskaper-makt, bliver den bare prøvet.
Når vi i møte med flykninger, asylsøkere, rusmisbrukere og fattige mennesker glemmer dette, da er Bjørnson og det han sto for glemt.
