JOHAN REMMEN tekst og foto

Morten forteller at han aldri har blitt gjenkjent på gata, eller at fremmede forbinder navnet hans med idrett. Han lever godt med det, og trives med tilværelsen som arkitekt og familiefar.

Hva var det som fikk deg til å begynne å ro?

– Jeg bodde på Konnerud, og hadde bare sett roing på TV, men syntes det så spennende ut. Rolf Thorsen og Lars Bjønnes var forbilder, men miljøet virket veldig fjernt for meg. Da jeg var 11 år, begynte jeg å ro selv. Jeg ble dyttet rett inn i en garderobekultur med folk som var eldre enn meg. Jeg ble tatt godt vare på, og var egentlig helt happy med situasjonen.

Er det noen spesielle navn du vil trekke frem fra den første tiden?

– Cathrine Throndsen var trener for de yngste, men Greta Torgersen hadde også en aktiv rolle. Etter hvert ble det Knut Amundsen som trente oss mer og mer.  Han var jo en «eldre herre», men ble veldig viktig for meg og min karriere. Fredrik Bekken var også viktig. Han var uendelig mye bedre enn oss andre i klubben, men det var viktig mentalt for oss unge at han viste vei.

Hvordan var tiden som juniorroer?

– Jeg var minst i klassen, og hang lenge etter fordi jeg var så liten, men jeg likte å trene, og som siste års junior tok jeg et jafs. Da ble jeg norgesmester i singel og nordisk mester i Dobbeltsculler sammen med Knut Mikkel Kolbe fra Ormsund. Vi rodde også Dobbeltsculler i junior VM. Det var ingen på min alder som satset i Drammen Roklubb, så det var fint for meg å komme inn på juniorlandslaget.

Du hadde jo ikke akkurat fortrinnet av høyde. Hvordan forholdt du deg til det?

– På U23 landslaget prøvde jeg meg et år som lettvektroer. Tanken var at jeg skulle dra fordel av at jeg var liten. Det var tøffere enn jeg trodde, så det ble bare ett år. Jeg mistrivdes grenseløst med å ikke kunne spise. Før regatta måtte vi dehydrere oss. Det tok veldig mye motivasjon, og treningsgleden forsvant. Det såreste minnet jeg har, var da vi var i Danmark og vi ble nektet å spise ertesuppa som de andre roerne fikk servert.!

– Året etter var det bare å gasse på med masse mat og trening. Resultatene ble gradvis bedre, og jeg ble etter hvert reserve i elitegruppa. Da OL begynte å nærme seg, var det en ledig plass i dobbeltsculleren. Nils Torolv Simonsen (Nito) hadde sikker plass, men vi var 4-5 som konkurrerte om den andre plassen. Vi var veldig jevne, men jeg vant plassen!

– Nito og jeg rodde VM sammen i 2003, men klarte ikke OL kravet. Vi idrettsutøvere er gode til å leve i vår egen boble, så vi tenkte aldri noe annet enn at vi skulle til OL. Det gikk en djevel i oss, og vi dro til Luzern i 2004 for å vinne en av de to siste OL-plassene. Det klarte vi, og det var en guttedrøm som gikk i oppfyllelse.

Til OL i Athen sendte Norge to båter. Olaf Tufte rodde singelsculler, mens Morten og Nito rodde dobbeltsculleren som mange regnet blant de ti beste i verden.

– OL ble enda mer spennende enn vi hadde trodd. Vi rodde et bra løp i semifinalen, men kom i mål helt likt med USA. Da vi fikk beskjed om at USA gikk videre, dro vi tilbake til hotellet og var langt nede. Senere på kvelden kom Olaf Tufte hoppende glad og fortalte nyheten om at dommerne hadde tatt ny avgjørelse. Etter å ha studert målfoto i timevis, var det umulig å skille de to båtene. Dermed ble det syv båter i finalen, i stedet for seks.

– I finalen gikk vi hardt ut fra start. Tanken var å rote det litt til, og håpe at en av de andre skulle feile. Det funket godt i første halvdel av løpet, men vi ble innhentet, og det ble en syvendeplass. Det var først da kronprinsen kom og gratulerte oss, at vi forsto hva vi hadde vært med på. Det var en opplevelse for livet.

Hvordan var det å være utøver under OL?

– Vi roere er forskånet for mediedekning og kjendiseri. Folk flest vet jo ikke forskjell på kajakk og robåt, og langt mindre hva utøverne heter. Mens journalistene flokket seg rundt Carl Lewis og Magic Johnson, kunne vi roerne rusle rundt i Athen som turister. Det var ingen som kjente oss igjen på gata, og det har aldri skjedd senere heller. Det lever jeg godt med.

Etter OL fortsatte Morten og Nito å ro sammen en stund til, men ganske snart begynte Morten å tenke mer på fremtiden og studier.

– Året før OL hadde jeg begynt å studere til å bli arkitekt. Lærere på NTNU rev seg nok i håret av at roingen tok så mye tid, og studiene gikk med redusert hastighet. Nå følte jeg at jeg måtte ta igjen det tapte og forberede meg på et liv etter roingen. Dermed ble jeg student på heltid.

– Etter studiene flyttet jeg til Oslo og ble samboer med en roer fra Christiania Roklub. Vi har nå fått fire gutter sammen og bosatt oss i Drammen. Her liker vi oss kjempegodt, og jeg trives med jobben som arkitekt.

Hva føler du i ettertid at roingen har gitt deg?

– Jeg har lært mye om prestasjonskultur, og fått lærerik innsikt i toppidrettsverdenen. Den er ikke så fjern allikevel, og utøverne er ikke så sære som de kan virke. Roingen har vært viktig for det sosiale, og jeg har fortsatt mange gode venner over hele landet.

– Jeg har lært mye om idrettens rolle for ungdom, og hvordan det kan hjelpe barn til å lære livsmestring. Mine egne barn har foreløpig ikke vist noen interesse for roing, men det må de finne ut av selv. Hvis de har mer lyst til å spille ball eller spille et instrument, er det helt greit for meg. Jeg vil ikke at de skal føle noe forventningspress om at de skal bli roere.