JOHAN REMMEN tekst og foto

Arne Bergodd startet å ro med «barnefireren» til Drammen Roklubb, og ble senere landslagsroer. Han har en sølvmedalje fra OL, bronse i EM og har tatt flere verdenscupseire. Arne mener teknikken og metodikken han lærte av Knut Amundsen var helt avgjørende for den senere suksessen. I dag er han ikke aktiv i rosporten, men følger daglig med på roerne fra verandaen hjemme.

– En dag i 1964 kom Tore Jernberg og hentet meg. Jeg var 16 år, og hadde så vidt vært med på litt skolekapproing, men nå manglet klubben en roer til en firer. Jeg var minst i klassen, og hadde egentlig ikke så gode forutsetninger for roing. Tore Jernberg som selv var eliteroer spøkte med at han hadde tro på meg fordi jeg hadde rødt hår, akkurat som han.

«Barnefireren»

I Drammen Roklubb begynte Arne å ro firer sammen med Rolf Andreassen, Tor Ole Brekke og Ragnar Løken. De fire guttene ble kalt «barnefireren» fordi de var unge og dels små, men de vant mye. Etter hvert gikk det veldig bra med barnefireren, og kallenavnet hadde de fortsatt med seg.

– Selv om vi ikke var så store, hadde vi veldig god teknikk, og det kan vi takke treneren vår Knut Amundsen for. Han var selvlært, men kunne enormt mye. Knut hadde klart å få tak i den øst-tyske treningsboka. Selv om han ikke kunne tysk, klarte han å tyde øst-tyskernes hemmeligheter. Han lærte oss øvelser som gir riktig vannfatning og hvordan vi skulle få følelsen av å flytte båten. Har du ikke den følelsen, kommer du ikke først i mål.

Den såkalte barnefireren, med Arne, Rolf, Tor Ole og Ragnar vant mange regattaer, og rodde sammen fra 1964 til 1968. Etter militærtjenesten rodde de også litt sammen, men det var Rolf og Arne som valgte å satse videre i 1970.  Arne flyttet først til Trondheim for å studere, men fant fort ut at det var vanskelig å kombinere med å være eliteroer. Derfor fortsatte han studiene i Oslo.  

– Jeg ble eliteroer i 1970. Det året skjedde en revolusjon i rosporten, for da begynte vi å samarbeide med vest-tyskerne. De var i Norge på skitrening om vinteren, og vi reiste til Ratzeburg og trente på roakademiet om sommeren. Rolf og jeg var fortsatt ikke så store, så tyskerne kalte oss «die kleine leichtmatrosen aus Norwegen». Vi rodde da toer med styrmann, som er den tyngste båttypen å ro. Tyskerne kaller den for «wassertaxi», fordi det ser ut som vi har med en passasjer (styrmannen var Tor Egil Olsen). Rolf og jeg var den beste toeren på den tida, og vi ble norgesmestere både med og uten styrmann. Det vi manglet på størrelse, tok vi igjen på teknikk.

Lettvektere i OL

I 1972 deltok Rolf og Arne i OL i München og rodde toer uten styrmann. De nådde ikke finalen, men vant B-finalen. Arne mener selv at de var for lette til å nå toppen i motvinden.

– Jeg veide bare 84 kg i München. Etter OL la vi om treningsopplegget noe, men trente mye etter kortintervallprinsippet, langdistanse og krafttrening. Ett år før OL i 1976 bygde vi mye gjennom supersets på to øvelser etter kortintervallprinsippet, men med kraft.  Vi trente serier à 30 minutter, med surstoffopptak på middels nivå. Dette ga oss en enorm arbeidskapasitet, og vi økte både beinstyrke og armstyrke. Det var ingen andre som trente på denne måten, og vi ble veldig sterke. Etter hvert kom jeg opp i matchvekt på 93,5 kilo.

Ble Bekkens trener

Etter den gode innsatsen i OL 1972, ble Arne og Rolf satt i en firer uten styrmann sammen med Ole Nafstad og Odd Gustav Sørum. Med denne båten ble det bronse i EM i Moskva i 1973. Senere måtte de sloss innbyrdes for å komme på den beste båten. I 1976 ble det Ole, Rolf, Arne og en ny mann, Finn Tveter. Den båten gikk fort, og vant de tre verdenscupene det året, i Ratzeburg, Amsterdam og Duisburg.

– Roforbundet hadde noe som het treningsnemda, der de aktive dels bestemte sammen med trenerne. Det var en veldig positiv form å jobbe på. Lederen var Tor Nilsen som var et utrolig administrasjonstalent. Høsten 1975 begynte vi å planlegge OL deltakelse, og det ble besluttet å sende fireren med Ole, Finn, Rolf og meg. Alf og Frank Hansen rodde toer, og fire andre skulle ro firer med styrmann. Det ble som kjent medalje både på oss og Alf og Frank, og det var de to eneste medaljene Norge tok under OL i Montreal. Det var full klaff!

Etter OL i Montreal la Arne opp som utøver, men fortsatte å engasjere seg i Drammen Roklubb, og tok på seg ulike verv. I 1992, dukket et nytt talent opp i klubben, som Arne ble trener for.

– Fredrik Bekken var 16/17 år da jeg tok over som trener for han i 1992, sammen med mange andre bra juniorer. Fredrik hadde allerede en helt eminent teknikk, og jeg forsto at han ville komme langt. Jeg begynte å administrere treningene hans etter planlegging dag for dag gjennom hele sesongen, og lærte han disse treningsmetoder som Knut Amundsen hadde utviklet. Jeg sa til Fredrik at han kunne bli verdensmester hvis han fulgte dette opplegget. Det trodde han på, og det ble han.

Yrkesaktiv mosjonist

I dag er Arne 72 år, yrkesaktiv og mosjonist, bosatt på Bragernes. Han driver et firma innen utvikling av eiendom og et takseringsfirma sammen med sønnen og har ingen planer om å pensjonere seg med det første.

– Jeg liker å holde meg i form, men vil ikke akkurat kalle det trening. Jeg bor rett i skaukanten og går mye i marka. Roingen har jeg sluttet helt med, men jeg liker å følge med. Jeg har god utsikt over elva der jeg bor, og står ofte med kikkert og følger med roerne. Det er lett for meg å se om de har den rette teknikken.

Hva mener du er den viktigste grunnen til at du selv ble så god roer?

– Jeg må nok takke Knut Amundsen for mye av den suksessen. Det jeg har lært og kan om trening og fysiologi har jeg lært av han. I tillegg har det vært veldig godt kameratskap. Vi har alltid hatt godt miljø i klubben. Enten du trener mot VM eller har ansvar for å fyre opp badstua, er du like viktig for fellesskapet. Du blir ikke en god roer uten å ha et godt støtteapparat i ryggen, og det har jeg alltid hatt.