BENTE WEMUNDSTAD tekst
Marianne Nymo er sykepleier, og for fem år siden sa hun opp den faste jobben sin og begynte som frilanser innen yrket sitt. Hun hadde bestemt seg for å skrive bok, og trengte å være sjef over tiden sin.
Ikke enkelt
Temaet var klart, og det var noe hun ofte så i jobben sin – demente pasienter og deres pårørende.
– Jeg bestemte meg for at det skulle være et mor- og datterforhold. Det er ofte tette forhold, og når mor får demens er det mange ting som skjer, sier Marianne.
Hun gjøv løs på oppgaven hun hadde gitt seg selv, og da det første utkastet var ferdig, tenkte hun at: Jøss – nå har jeg skrevet en bok! Men så enkelt var det ikke.
– Jeg sendte inn til forlag, og endte med Kolofon – et forlag der forfatteren tar en del av den økonomiske risikoen, og beholder rettigheter til eget verk. I tillegg leide jeg inn en ekstra redaktør selv, sier hun.
Og det var mye som måtte endres for at boken skulle bli den romanen den har blitt i dag.
– To tredjedeler av boken ble rett og slett strøket. Jeg ante ikke hvor mye jobb det skulle bli – jeg tror jeg har skrevet den om ni ganger.
Forfatterskole
Tiden etter at hun sluttet i den faste jobben sin har hun brukt til å skrive, men også meldt seg på forfatterskole i regi av drammensforfatteren Kristine Storli Henningsen.
–Det var svært nyttig. Jeg fikk et nettverk og faglig påfyll, sier Marianne Nymo.
Som utrent forfatter er det mange spørsmål som melder seg, fikk hun erfare.
–Hvilken form skal man skrive i? Nåtid eller fortid? Og skal man skrive i jeg-form eller mer fortellende form i tredjeperson? De to sentrale personene måtte ha ulike stemmer som måtte dyrkes frem, så det var en vanskelig prosess.
Sorgprosess
Hovedbudskapet i boken er å se den dementes liv, behov, gleder og sorger. Som sykepleier har hun møtt mange på ulike stadier av sykdommen.
–De går gjennom en sorgprosess når de får diagnosen, for den er ganske ubarmhjertig. Når de etter hvert begynner å forsvinne mer og mer, blir det tungt for pårørende.
Akkurat det vet Marianne litt om. Hennes egen mor fikk hjerneslag da hun var 58 år, og forholdet dem imellom endret seg.
–Det er ikke helt den samme mammaen lenger, sier hun.
I og med at befolkningen blir eldre, blir også antallet demente høyere.
– Det er nesten uunngåelig å ikke møte på en dement, enten det er i familien eller bekjente.
Magiske øyeblikk
Erfaringen Marianne Nymo har gjort seg etter mange år i arbeid med demente, er at man kan leve godt med sykdommen.
– Det kan til og med være noen magiske øyeblikk der en lukt, en sang, en stemme eller en smak kan løfte på glemselens slør noen korte øyeblikk. Dessverre skorter det på tid og menneskelige ressurser til å gi de demente disse øyeblikkene. Jeg håper boka mi kan gi de demente en sterkere stemme. Den er ganske svak i dag, sier hun.
Boka har fått god mottakelse, og i responsen Marianne Nymo har fått, er det flere som takker henne for økt forståelse for sin demente slektning.
– Det er en sår historie, sett fra begges perspektiv.
Forfatteren har fått mersmak, og er i gang med å skrive en ny roman.
–Nå har jeg jo lært meg hele prosessen, så da må jeg gjøre det en gang til, sier hun.
