«Uttrykket om at alt var bedre før kan nok diskuteres i flere tilfeller. Mye var bra i gamle dager, og mange ting har blitt bedre med årene. Men det jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved nå, dreier seg om noe ingen av oss noen gang kan komme unna. Er det to ting som er helt sikkert her i verden, så er det at vi er født og at vi en gang skal dø. Etter 16 år som gravferdskonsulent og seks år i ambulansetjenesten blir jeg stadig minnet på viktigheten av å ta vare på tiden imellom disse to livspunktene. I lys av saken fra Holmsbu, der de lokale innbyggerne nå mister sin mulighet til å følge sine kjære den siste veien hjem til eget kapell og egen kirke, vil jeg sette søkelys på flere utfordringer som etterlatte blir stilt ovenfor.

For bare noen år tilbake var det helt naturlig at sykehus, institusjoner og da spesielt sykehjem hadde egne kapell og kjølerom for de døde. Dette var ofte små lokaler, men likevel utført slik at du fikk følelsen av ro og verdighet når du var der. Gjennom årene har jeg hatt mange familier som har satt stor pris på den tiden man kunne ha sammen med avdøde på kapellet. Der var det stillhet til å kunne ta avskjed med sine nære og kjære. Man kunne gå litt inn og ut for de som trengte det, fordi mange som ikke har opplevd å miste sine nærmeste synes ofte at møtet med døden kan være skremmende og man føler seg liten og usikker.

Noen dødsfall skjer brått og uventet, men de fleste dødsfall skjer med bakgrunn i alderdom og naturlig avgang. Familien har kanskje våket i flere dager og er slitne når livet ebber ut. De stedene som da har hatt mulighet til å tilby kjølerom har, uten spesielt å være klar over det, hatt en fordel fordi familien kan trekke seg litt tilbake, bearbeide følelser og få tid til å tenke. Man er kanskje sliten og trenger søvn for å få nok krefter og energi til å starte med sorgarbeid og planlegge en begravelse, med alt det innebærer.

I dag er det dessverre blitt annerledes mange steder. Veldig mange sykehjem rundt omkring i mange kommuner har lagt ned bruken av kapellene. Mange har også stengt muligheten for kjølerom. Noen har valgt å bruke rommet til andre formål, mens andre faktisk har kjøleromsfasilitetene på plass, men har besluttet å trekke ut kontakten og la rommet stå ubrukt. Dette medfører at pårørende blir ansvarlige for å kontakte et begravelsesbyrå på et mye tidligere tidspunkt, helst så raskt som mulig. Jeg opplever at helsepersonellet de fleste steder legger til rette så godt de kan, men likevel kommer man ikke unna det faktum at pårørende i en tidlig fase blir pålagt å ta standpunkt til byråvalget. Er vi i ferd med å miste tiden til å få sørge? På sommerhalvåret er det noen ganger så kritisk i forhold til temperatur at man må hente avdøde på rommet innen få timer, noe som er utfordrende for de pårørende som bor et stykke unna, men som av ulike grunner har et behov for å komme og ta et farvel før den avdøde kjøres videre. I livet ellers, opplever mange av oss å måtte ta raske avgjørelser på ting. Men skal det være slik at vi må ta raske valg når det gjelder det kjæreste vi har, og for hvilke valg vi skal ta for å skape en verdig og god avskjed?

At flere og flere kommuner velger å stenge kjølerommene, vil umiddelbart påvirke at pårørende får økte kostnader. Er du pårørende til noen som dør på ettermiddag, kveld, natt eller helg så kan ofte utgiftene for transport doble seg. I tilfeller som saken i Holmsbu vil det bli flere transportetapper med kista fordi pårørende kun får ha syning i kapellet, men ikke oppbevaring over tid. Der er det imidlertid Kirkelig fellesråd som har bestemt at kapellet ikke lenger skal ha kjøleromsfasilitet. Jeg synes det er veldig trist at nå også kirkene fremstår å prioritere bort verdigheten rundt dødsfall. Det er en gammel tradisjon å få følge den døde «hjem» til det stedet man tilhører, og vite at den avdøde er der frem til seremonidagen. Kirken har en viktig plass hos mange, samtidig som vi registrerer at samfunnet endrer seg over tid. Derfor synes jeg det burde være ekstra viktig nå for Kirken og vise at de tar verdigheten på alvor for folk som trenger dem.

I enkelte kommuner er det også utfordrende å få legevaktslege umiddelbart etter et dødsfall. Begravelsesbyråene kan først hente avdøde når legen har utstedt erklæring for dødsfallet. I de tilfellene står man ovenfor en etisk problemstilling som de færreste ønsker å stå med. Det er en påkjenning både for pårørende og helsepersonellet på stedet, men like mye er det et spørsmål om respekten og verdigheten til den døde.

Begravelsesbyråene er tilgjengelig hele døgnet, så akkurat det praktiske med å hente avdøde går sin gang. Men jeg kjenner på en bekymring for at vi rundt omkring i Norges land er i ferd med å miste noe trygt og godt som har bidratt til at etterlatte har kunnet få en best mulig avskjed med sine kjære, og det lille beløpet som kommunene måtte spare ved å trekke ut kontakten, medfører store forskjeller og pristillegg for pårørende som opplever dødsfall utenfor ordinær åpningstid».

 

Kai Roar Bjerkeengen,
daglig leder i Personlig Gravferd