Det offentlige rom, pressefrihet og norsk lov. Medier har alle alt på det tørre når de gjør som de gjør. Verken Pressens Faglig Utvalg (PFU) eller Redaktørforbundet har noen betenkelighet med praksisen. Selv hadde jeg aldri tillat det.

Her handler det ikke nødvendigvis om å være den moralske fanebærer, men derimot å lufte det jeg oppfatter som pressens brudd på god gammeldags folkeskikk og respekt for andre. Derfor tillater jeg meg å kaste stein i glasshus. Av medmenneskelige hensyn og respekten for å slippe «ufrivillige» situasjoner.

Å se seg selv smurt utover avisa på nett eller trykk i media, og havne i en setting der man avbildes med halvbeduggede venner på byen, står ikke særlig høyt på ønskelista. I alle fall ikke dagen derpå.

Hva er så problemet med å publisere bilder av folk som er ute på byen i lystig lag, og som har akseptert fotografens forespørsel? Eller; Hva er problemet med at fotografen teppelegger tribunen med innzoomede bilder av publikum – og publiserer bildene under parolen «Se hvem som var på kampen»?

Jeg skjønner at pressen i dagens sosiale medier-verden, ser sitt snitt til å bidra. Men min mening er likevel at klikkjournalistikken og presseetikken her går hver sin vei.

Uheldige koblinger i et øyeblikk man tilfeldigvis er på feil sted til feil tid, skal foreviges. For bildene blir jo ikke borte. Aldri. Sånn fungerer jo både nettet og papiravisa.

For det er en viss forskjell fra tilfeldige bilder fra eksempelvis 17. mai, til å teppelegge bilder fra en fotballtribune – eller spre ut bilder av folk som tar seg noen øl. Og i siste eksempel er det altså opp til fotografen selv og skjønnsvurdere om de han skal forevige er ved sine fulle fem. Da må man virkelig stole på fotografens dømmekraft.

Personlig ville jeg aldri stilt opp offentlig på bilde med øl i hånd når jeg en sjelden gang går på byen. Og hadde jeg fått valget, ville jeg gladelig betalt for å slippe se meg selv zoomet inn på tribunen.

Går jeg på stadion for å se en fotballkamp, er jeg interessert i det som skjer på banen. Og når jeg er på byen, har jeg ingen behov for hjelp til å kringkaste dette. Ikke engang på facebook.

Tvert imot.

Men det er altså meg…