Strømpriskrisen har vekket oss – til å prøve å forstå mer enn før. Det mest gledelige er at det aller meste av kraftproduksjon i Norge fortsatt er i offentlig eie. Det vil si at arvesølvet vårt – fossene og elvene, fortsatt er vårt felleseie. Og kraftselskapene er dermed også dét, ennå. Den største eieren er staten, gjennom Statkraft, og dernest kommunene.

Dernest er det gledelige å oppdage er at «det frie markedet» ikke er en tvangstrøye, men en frihet: vi står faktisk fritt til å selge i et marked – eller å la være. Energilovens far, Eivind Reiten, har sagt at kraft ikke er ulikt et brød – hvis kommunen var en baker, kan han selge brødene sine til fire kroner om han vil – selv om han kunne fått 40 for det.

Noe litt skremmende har også kommet frem; At det har vært mye uforstand blant folkevalgte i bygd og by. Vi tror at Statkraft er et gode som ingen kunne tenke seg å selge ut av landet. Og så får en høre at selv dét ønsker enkelte å selge ut deler av. For å få en stor klatt ekstra klingende mynt i kassa – én eller annen gang.

Eksemplene på kommuner som har solgt seg ut eller ned av kraften de eier, er mange. Det grelleste er Os kommune, som i alle år var deleier i BKK – Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap. BKK var eid av Bergen kommune og de omkring – deriblant Os. Til Frp kom til makten i Os, og kommunens aksjer ble solgt – for å ruste opp tilbudet til de eldre, den gang. En stabil inntekt for kommunen forsvant – for alltid.

Når det gjelder å gi fra seg eierandeler, kontroll eller innflytelse over kommunens kraft, er det som å pisse i buksa utendørs – i 20 minusgrader. Varmen er kortvarig, og buksa kan aldri tas av. Ubehaget er sterkt – og angeren evigvarende.

Andre kommunestyrer gjør det motsatte – har begge hendene på rattet, som de kaller det. Det har store og positive virkninger for by og folk når politikerne har et godt grep om kraftrattet. Men da må de også være dyktige sjåfører, så alle passasjerene kommer trygt frem der vi vil.

Det er det store spørsmålet nå – hvor vil vi?

Det er betryggende å høre at våre lokale politikere er i startgropen til å ta grep. De må brushe seg opp på kunnskap – om kraft og inntekter, men også de muligheter som ligger i eierskapet. Hvilket handlingsrom har de folkevalgte til å forvalte vårt felleseie på en måte som gagner hele lokalsamfunnet? Etter en vekker må vi alle være våkne. Derfor har pressen også en særskilt rolle i å bidra til å gi folk innsikt, så de kan være med å påvirke. Vi er alle berørt av krisen, og vi er alle enige om et par ting: Høye strømpriser er ikke bra for samfunnet som helhet, og det må komme nye og bedre måter å forvalte arvesølvet på.