Allerede før krigsutbruddet i Ukraina var bensin- og dieselprisen på vei opp. Tidvis er den nå både 80 og 90 prosent dyrere enn i fjor høst.
Historisk høye drivstoffpriser har fått alarmen til å gå i transportbransjen, mens privatbilistene har – tross skyhøye el-regninger – fått enda et påskudd til å fortsette å elektrifisere bilparken.
Og sistnevnte skjer med uforminsket styrke.
En enkel reise tur-retur Drammen-Stavanger med semitrailer er anslagsvis blitt bort imot 4.000 kroner dyrere i løpet av ett år.
Det rammer transportbransjen hardt.
Og i neste ledd oss forbrukere.
Transportregninga kommer i tillegg til påslagene på varer og tjenester som allerede er innført.
Norge er rike på strøm, vi er rike på olje og ellers rike på å fordele godene godt mellom oss. Det er det man kaller et velferdssamfunn. Men vi er kanskje ikke like gode til å sørge for oss selv. For den jevne borger, for næringer som virkelig krever mye av det nasjonen egentlig har mer enn nok av – og har gjort vår kjære Staten så ekstremt rik.
At hjula går rundt, er prioritet nummer en for næringslivet. Da er det rart at subsidieringen fortsatt lar vente på seg. Er det også i sympati med resten av Europa, eller kan vi for en gangs skyld gjøre som danskene å fjerne avgiften for at de samme hjula fortsatt skal trille videre?
For danskene har skjønt det.
Uten hjula stopper landet.
Det er ingen tegn på at prisen skal gå ned. Staten fortsetter å håve inn på drivstoffavgifter, med et lønnlig håp om at det nok går bra.
For er det noe våre politikere har merket seg, så er det nordmenns enorme naivitet.
Hadde franske lastebilsjåfører med samme utgangspunkt som nordmenn opplevd det som nå skjer i Norge, ville det vært sammenhengende stillestående protest-kø fra Svinesund til Drammen hver dag.
Det skjer ikke i Norge.
Krig til tross.
Vi stoler på at det ordner seg.
Hjula går vel rundt, eller?
