Etter flere uker med nedstenging har de fleste butikker åpnet sine dører igjen. Heldigvis. Handlesentrene fylles til randen, og mange butikker sliter med å holde kundemassen under myndighetenes anbefalte tillatte maksnivå. Men mens vi går i butikken, ikledd munnbind og en innarbeidet meterfrykt, går vi fortsatt på nåler. Hva lurer egentlig rundt neste sving?

For det hjelper egentlig svinnende lite hva sushi-Erna måtte fortelle oss borgere om planene videre. Det vet vi nå. Det har vi lært gjennom 400 dager med korona. Hennes og helseministerens ord har mer enn en gang blitt slått ned av statistikk og nye nedslående grafer. Åpnet, stengt, åpnet – og stengt igjen. Den statistikken som forteller om en smittebølge på vei opp eller ned. En statistikk som vakler i styrke som Richters skala.

Usikkerheten rundt koronaen og smittesituasjonen påvirker oss i en grad vi ikke vet omfanget av. Økonomisk, menneskelig, sosialt – og usosialt. For det rammer fryktelig skjevt. Og kanskje er det nettopp dette usosiale denne sykdomsbølgen historisk sett blir mest kjent for. Sosialt blir etablerte settinger enda sterkere, samtidig som utenforskapet blir tilsvarende tydeligere.

Som samfunn har pandemien ført oss inn i en slags krigstilstand, der frykten for bomber erstattes med frykten for sykdom – uten sammenligning for øvrig.

Men det er heldigvis tydeligere tegn på at vi nærmer oss slutten på dette marerittet. Det er vår, smittetallene, og ikke minst dødstallene, synker. Det blir varmere i lufta, og myndighetene varsler om en plan for gjenåpning. Men det kunne vi si på samme tid i fjor også. Men til forskjell fra da, har vi i dag et vaksineprogram. Og et omfattende vaksineapparat som tilsynelatende går på skinner.  

Enn så lenge får vi glede oss over åpne butikker, og at vi kan leve i den tro at vi skal få hverdagen tilbake – nesten som før koronaen.

Det er egentlig det vi alle ønsker – uten munnbind.

Men klok av skade gjennom 400 dager tør vi ikke håpe helt ennå.

For hva lurer rundt neste sving?