I Norge er turisme en milliardindustri. Drammen har meldt seg ut av denne businessen. Skyldes det dårlig selvtillit? Mindreverdighetskomplekser?

Fra å være et veikryss har byen vår blitt en vakker by, med elva som renner stille og stor gjennom byen. Vakker og vill natur omkranser oss, oppgåtte stier og mer uklare tråkk – noe for enhver. Med sammenslåingen har vi fått to vakre perler – Nedre Eiker med sin kultur og sine orkideer, og Svelvik/Berger med sin sørlandsidyll. Vi har kultur, natur og historie. Men det holder vi for oss selv.

I et intervju med DT i fjor sommer sa Tom Søgaard, leder av Byen Vår Drammen, følgende. «Det ser ut til at mange av dem som drar på norgesferie i år, vil reise til de gjeveste turistattraksjonene. Drammen har en flott natur, men vi har ikke Geirangerfjorden, vi har ikke Prekestolen og dette er ikke Lofoten».

Hvis byens utnevnte markedsførere, med primæroppgave å profilere egen by er av samme oppfatning, så ligger vel egentlig problemet her. Det er mange byer og steder som ikke har nevnte attraksjoner, men som likevel klarer å gjøre byen sin til et interessant turistmål.

Kommer du som bobilturist gjennom byen må du lete lenge etter turistinformasjon, for turistkontoret forsvant fra den ene tårnbygningen til den andre, fra å være betjent til å bli et bord med brosjyrer innenfor døra på Rådhuset. De innvidde vet om det. Men ikke bobilturisten som kommer utenbys fra. Dessuten – hvor skal han stoppe? Bobilturisten må et stykke utenfor sentrum for å parkere, og deretter må han ta seg inn til sentrum på kollektivt vis. Og når han da står på torget, det som kalles Nord-Europas største torg og kanskje det største torget i verden uten boder og folkeliv, hvor skal han da lete etter synlige tegn på turistinformasjon?

De som får en god turistopplevelse i Drammen kommune har søkt seg frem på nett før de ankommer, eller de har kjente her. Kanskje de har vært her før, og tilfeldigvis snublet over noe spennende. Men de som kommer for første gang for å oppleve byen som det er skrevet så mye om, de må lete og spørre – eller rett og slett gi opp, og ta med seg feriepengene sine til en annen og mer turistvennlig by.