Rekorddeltagelse og rekordinnlevelse. 17. mai ble endelig den gledens dag den skal være. For første gang på tre år kunne vi feire vår selvstendighet i full blomst og i fullt solskinn.
Men selv om det er lenge siden sist vi kunne feire i fellesskap, uten den berømmelige koronameteren, er det likevel noen skyer i horisonten. Så rådet må være; hold på lommeboka.
Den friheten vi har feiret siden svenskene slapp taket i 1905 er plutselig ikke like gitt som den har vært under brorparten av disse årene – bortsett fra krigsårene 1914 til 1918 og 1940 til 1945. Historien har nemlig en stygg historikk for å gjenta seg.
For i dag er det igjen krig i Europa. Og vi merker den allerede på kroppen, også her hjemme på berget. Dels gjennom en flyktningkrise rike Norge må stille opp for. Dels gjennom rekordinflasjon, dels gjennom rekordhøye bensin- og dieselpriser, dels gjennom skyhøye energipriser på strømmen, dels gjennom rentehevninger – med flere i vente, og dels med en ufrivillig stans i leveringer av biler, råvarer og importerte produkter vi har tatt som en selvfølge i flere tiår.
For selvfølgelighetene vi har tatt for gitt under 1980-, 1990- og 2000-tallet er ikke lenger like selvfølgelige.
Med disse utsiktene i betraktning, blir man litt svett når man vet at kredittgjelda og lånegraden til norske forbrukere blir mer omfattende og vokser i rekordtempo for hver dag som går.
Når det også meldes om vesentlig prisstigning på matvarer utover i 2022, så må man få stille seg spørsmålet om fremtiden.
Og hva med neste 17. mai?
Vi får trøste oss med at vi bor i et demokratisk land med et svimlende oljefond og politikere som lever på lånt tid.
Derfor er det sikkert like mye å rope hurra for på 17. mai 2023 også?
