Etter andre verdenskrig hadde vi Marshallplanen, som ble lansert av USAs utenriksminister George Catlett Marshall sommeren 1947. Europa var i ruiner, og Marshallplanen var et gjenreisningsprogram der USA i løpet av tre år ga 13,2 milliarder dollar i lån og gaver. Uten Marshallhjelpen er det tvilsomt at vi hadde hatt det Norge vi har i dag.

Nå står vi midt i en ny, verdensomspennende krise – med både en menneskelig side og en økonomisk slagside. Uten sammenligning med andre verdenskrig for øvrig, så må det igjen ryddes opp. Vi vet ikke hvordan, for ingen har opplevd dette før. Forutsigbarhet har fått nytt innhold. For det er det vi trenger.

Regjeringens krisepakke, som ble hastet ut i vedtak som kanskje ikke fungerte optimalt, har bidratt med sitt, men det er svært store deler av næringslivet som har grunn til å se mørkt på det forestående. Reservekapital er brukt opp, lånekvoter er overskredet og mange har måttet legge ned, eller står i fare for å gjøre det.

Med åpne grenser igjen kommer også regningen fra staten. Regningen for utsatt og ubetalt moms og statlige avgifter. Den legges på toppen av alle andre fordringer, og vil for mange firmaer kunne vokse fra en stormbølge til en tsunami. For nettopp da trengs forutsigbarhet, langsiktighet og tålmodighet fra vår «storebror». Akkurat det er ikke byråkratiet kjent for.

Når en bedrift går konkurs, er det ikke bare eieren det går utover. Det er ansatte, deres skatteinntekter til stat og kommune, bedriftens skattbare inntekter og verdiskapningen den står for. De ansatte kan måtte ty til samfunnets felles midler, underleverandører får ikke betalt og alt dette skaper en dominoeffekt med uante konsekvenser.

Ingen aner konsekvensene nå. Men noen må begynne å ane dem – og det fort.

Vi trenger forutsigbarhet – og en ny plan, en ny Marshall.