Snart vil det komme dokumentasjon som forteller oss hva sammenslåingen av Drammen storkommune har gjort med boligprisene i tidligere Nedre Eiker og Svelvik. De entydige signalene så langt er at prisnivået har eskalert i høyere tempo enn om man hadde beholdt de gamle kommunegrensene.
Det er selvsagt bra for dem som selger, men kanskje ikke like greit for dem som kjøper. Og slik er det jo alltid i eiendomsbransjen, uavhengig av geografi.
Men det er nettopp geografien som gjør utviklingen på salgsprisene interessant for nye Drammen storkommune.
Er det virkelig så enkelt at hus og boliger blir mye mer verdt om man «pynter dokka» ved å gi dem en branding eller stempel? I dette tilfelle «Made in Drammen».
I likhet med børsen og boligprisutviklingen handler dette i stor grad om psykologi. Om kunstig føde til grisgrendte deler av merkevaren Drammen som fører boligprisene til nye høyder.
Man kan gjerne mene at Nedre Eiker eller Svelvik er blitt mer eksklusive etter sammenslåingen. Faktum er et pakken inneholder akkurat den samme som før. Problemene er nøyaktig som for to – fire – åtte eller 30 år siden. Svelvikveien akkurat litt dårligere enn før, det offentlige kommunikasjonstilbudet også litt dårligere – mens avstanden til sentrum er den samme.
Kommunegrenser eller ei – det er antall boliger ute på markedet som avgjør prisene. Akkurat nå er det for få eneboliger til salgs i gamle Drammen, og da må man utvide leteområdet. På den måten presses prisene opp i periferien, sånn at boligselgere i Svelvik og Nedre Eiker kan notere en pen fortjeneste ved salg. Men skal dette opprettholdes, må det gjøres noe med infrastrukturen og kollektivtransporten.
I vår nabokommune Asker har ekspansjonen vært den samme. Tofte og Røyken får merkevaren Asker, og prisene stiger. Denne bevisste psykologiske påvirkningen av eiendomsmarkedet virker.
Men hvem er vinnerne? Og ikke minst, hvem er taperne?
