Vi nordmenn beskyldes ofte for å være litt naive, godtroende eller tafatte. Og kanskje er vi også det. For det skal unektelig litt til før vi slår oss sammen om felles sak.
I Frankrike og Sør-Europa streiker lastebilsjåførene med å lage milevis lange køer hvis de føler seg urettferdig behandlet. I Norge skjer ikke det. Ta for eksempel bensinprisen i oljenasjonen Norge. En dag nesten 18 kroner, ned til 13 – og så opp til 18 igjen. Alt i løpet av en uke.
Før – på 80- og 90-tallet – var det faktisk reaksjoner på at bensinprisen steg. Og hvis den gjorde det, var argumentet alltid det samme fra sentralt hold. Oljeprisen er på vei opp, ergo dyrere bensin.
I dag er oljeprisen på vei opp igjen. Vi har lenge vaket på mellom 50 og 60 dollar fatet. I dag ligger prisen på et fat nordsjøolje på 72 dollar.
Men.
Og det er et MEN.
For fem seks år siden var oljeprisen bortimot 100 dollar fatet. Likevel var prisen på bensin i snitt mye lavere enn i dag.
Og hva med argumentet om at oljeprisen henger sammen med bensinprisen? Det vi oljeglade nordmenn er fostret til å tro?
Jo da. Så lenge oljeprisen stiger, brukes argumentet fortsatt. Men har vi lenger noen tillit til dette innprentede argumentet?
Ikke vi.
Når våre bensinstasjoner gjennom lang tid, under rekordlave oljeprisperioder, varierer prisen til oss forbrukere med tre til fire kroners intervaller, er det virkelig noe som slurer på tanken. For hvem har egentlig fortalt oss at det ikke handler om oljeprisen i hele tatt. Og når ble det fortalt oss, egentlig?
18 kroner literen med knapt 50 dollar fatet, og 14 kroner literen med nesten 100 dollar fatet for få år siden, henger ikke sammen.
Kanskje vi nordmenn faktisk er litt naive, godtroende eller tafatte om du vil.
Vi har i hvert fall ikke lynne til en lastebilsjåfør fra Frankrike.
