MARIANNE BERGVALL tekst og foto

Familiebedriften Øen startet med utleie av et par rom i 1910, og hadde vokst til et blomstrende turistsenter med over to hundre sengeplasser med tredje generasjon Svein Inge ved roret.

Pandemien rammet hardt. Det ble en veldig tøff tid for sønnen Ole Anders Øen, som både mistet sin far, og brått fikk ansvar for den daglige driften, sammen med sin samboer Beata, mens det meste ble stengt på grunn av korona.

Sjokkbølger på Geilo

Svein Inge Øens bortgang sendte sjokkbølger gjennom hele Geilo, og langt utenfor, på grunn av den personen han var. Svein Inge blir omtalt som en av de sjeldne personene som har langt flere timer i døgnet enn folk flest, og samtidig en humørspreder av øverste skuffe. Styreleder i Visit Geilo og direktør i Vestlia Resort, Roger Espeli, beskrev Svein Inge tre dager senere i Hallingdølen som en helt unik person:

«Det er mange tårer på Geilo om dagen. Svein Inge Øens bortgang er et sjokk for oss alle. Det er så meningsløst, så ufattelig trist. Som eier og driver av Øen Turistsenter gjennom flere tiår var han en usedvanlig god representant for næringen vår. Han var det vi omtaler som ekte vertskap – jobbet døgnet rundt. Som turistvert, vaktmester, sjåfør, kokk og konsertarrangør på Øen. Oppi det hele var han alltid et sosialt midtpunkt. Øens bortgang kommer til å prege Geilo-samfunnet i lang tid fremover», sa Espeli.

En rekke andre har trukket frem at Svein Inge var en usedvanlig sprek 67-åring, og en fremragende folkedanser og spelemann – en virtuos på hardingfele. Det var den store interessen for musikk og dans som tragisk nok ble vendepunktet.

Ole Anders forteller at faren ville arrangere Elvis-aften på Øen. Datoen var 8. mars, og det ble en stor suksess.

– Det var fullt hus, og folk kom fra fjern og nær. Og far både spilte Elvis på hardingfele og var vertskap som han pleide, var sosial, pratet med folk og danset. Noen dager senere kjente han seg dårlig.

Pandemien når Geilo

Den 12. mars ble landet nedstengt, men tanken om det nye viruset slo ikke legen da Svein Inge fortalte om symptomene noen dager senere.

– Han fikk bare beskjed om å ta noen paracetter og slappe av, forteller Ole Anders.

Derfra ble det fort verre. Da han en dag prøvde å spille på fela, men ikke greide det, skjønte familien at det var alvor.

– 21. mars ble han sendt med ambulanse til Hønefoss, og ble lagt i koma samme dag. Han våknet ikke av den før han gikk bort 3. april, forteller sønnen.

At Svein Inge gikk bort så brått var helt ufattelig for mange – hvordan kunne en så sprek mann bli så fatalt rammet? Ole Anders sin mor Gunn Karin ble også smittet, og var lagt inn på Geilotun sykehus mens mannen sovnet inn på Hønefoss. Tre dager senere sendte hun en oppfordring til alle gjennom Hallingdølen, via legen sin:

– Dette er en uberegnelig sykdom. Vær forsiktig, og pass på dere selv, sa hun og la til: Og jeg håper vi snart får en vaksine mot dette.  

Sommeren med Norgesferie

Ole Anders har tråkket i farens fotspor gjennom hele livet, men likevel var det en stor overgang for han og samboer Beata plutselig å skulle ha ansvar for alle gjøremål. Og særlig når samfunnet stengte ned, og Øen også måtte stenge dørene.

– Det ble en helt ny hverdag. Min far var i gang med å pusse opp hytter og leiligheter, men selv om vi fikk en del ledig tid, så falt jo også inntektene dramatisk over natten. Alt som var planlagt ble kansellert, utenom det mest nødvendige vedlikeholdet, og det ble permitteringer. Det gikk fra fullt trykk til null trykk. Men så kom sommeren da nordmenn skulle ha Norgesferie. Så vi fikk en veldig intens sesong fra juli i -20, og var fullbooket hele sommeren.

– Selv uten utenlandske turister?

– Ja, i 2020 var det omtrent bare norske turister. Vi har jo til vanlig gjester fra hele verden, fra Argentina til Japan og alle andre steder, og i fjor sommer var de tilbake igjen. Og i vinter har de hatt gjester fra hele Europa.

– Du er din fars sønn – vil det si at du fyller danseskoene og byr gjestene opp til dans du også?

Ole Anders ler hjertelig.

– Nei, av alt min far kunne, så var danselysten en ting som ikke gikk i arv. Han har jo lært meg opp til å kunne gjøre veldig mye forskjellig, men akkurat når det kom til dansen har jeg pleid å si at jeg har kronisk vondt i kneet, ler han. Og legger til at den vondten forsvinner når skibakkene lokker, for der er han med snowboardbrettet når han får noen ledige øyeblikk. Og de kan det bli flere av, når familiebedriften nå har ansatt daglig leder, for å fordele de mange oppgavene.