GEIR A. ARNEBERG tekst
Etter å ha jobbet i bank til hun var 35, flyttet hun og ektemannen tilbake til barndomshjemmet i Lier og overtok odelsgården Renskaug – i dag omgjort til Renskaug gårdshotell. Men det gikk ikke lang tid etter overtagelsen, før symptomer på utbrenthet meldte seg.
Taushetens historie
Det viste seg at familiehistorien, og spesielt tausheten rundt farfarens tilknytning til NS under krigen, kunne ha sammenheng med symptomene hun fikk som voksen. En historie hun første gang ble kjent med da hun var rundt 10 år gammel.
– Det at jeg visste dette så tidlig, og at det aldri ble snakket om, verken hjemme eller med andre, gjorde nok noe med meg. Min farfar, som for øvrig også bodde på familiegården hele livet, snakket aldri om sin fortid under krigen. Det ble fortrengt, selv om vi alle visste. Det påvirket i hvert fall meg, forteller Tone B. Bergflødt til Drammensavisa. Nå forstår hun imidlertid tausheten hans, tida var slett ikke inne til å fortelle, og han skjermet sine så godt han kunne ved å tie.
I dag har hun tre voksne sønner. To av dem bosatt i utlandet. Fellesnevneren er at ingen av dem vil overta familiegården.
– Jeg vet ikke om det har noen sammenheng med det valget mine sønner har gjort. Men da jeg skrev boken, dedikerte jeg den nettopp til dem. Jeg ønsket selv å ta dette oppgjøret med fortiden, for å la mine sønner gå fri. Og sånn er det blitt. Boken er et slags personlig punktum på et familiært traume, forteller Bergflødt.
– Først og fremst syns jeg det er tøft å stå frem med hele denne historien uten slør, og jeg håper at det å rive av plasteret for tematikken er med på å eliminere skam i rettferdighetens navn, sier hun.
Ifølge boken er hun ikke alene med en liknende historie, angivelig deler hun en liknende historie med mange tusen. Mange tusen som ikke var født, eller var for små til å forstå.
Oppgjør med fortiden
Etter at farfaren døde, vokste en trang i henne. Hun ville vite mer, begynte å nøste opp familiehistorien, og fant forståelse gjennom å studere psykologi. Født 17 år etter krigens slutt, barnebarn, og tredje generasjon av et NS-medlem – endte prosessen opp med at hun skrev en dokumentar. Basert blant annet på det hun fant i sin farfars skrin, dokumenter fra Riksarkivet, aviser fra krigens dager, samt intervjuer med en gjenlevende slektning og andre mennesker i tilsvarende situasjon.
– Og det er mange av oss der ute. Mange som er i en slik situasjon. Og det er et tema det nå må være lov å snakke om – og å stille spørsmålet; hvorfor? For selv om vi alle kjenner historien, var det ikke på den tiden et svart/hvitt-bilde, som ensidig ble fortalt i ettertid.
– For husk, presiserer Bergflødt; – over en lang periode fram til krigen, skrev vanlige aviser som både Nationen og Aftenposten NS-sympatiserende artikler.
I boken gir Bergflødt gjennom sin egen farfars historie innsikt både i NS-medlemmenes motiver og virkelighetsoppfatning under krigen, og i familienes «skjebne» gjennom etterkrigsårene helt frem til i dag, kronet med et portrett av forfatterens egen farfar. Boken er på ingen måte noen NS-apologi, men inviterer til å forstå de menneskene som havnet på «feil side» og reflektere over deres valg, og konsekvensene av det.
– I dag er temaet brennaktuelt igjen. Etter NRK-serien «Frontkjempere» er det skrevet mange anmeldelser og omtaler i media, og boka har igjen blitt aktualisert. Både delen som omhandler NS-tilknytning generelt, og spesielt den delen hvor enken etter en frontkjemper forteller sin historie. I skrinet lå brev han sendte hjem fra fronten. I boka kan man lese autentiske utdrag fra brevene, tidsbilder fra fronten i Russland, der han kjempet sin kamp, den han var overbevist at han kjempet for Norge. Og på en måte er jeg glad for at temaet igjen kommer opp, selv om det også gir noen psykiske etterdønninger å lese om alt på nytt. For dette er en historie det må være lov å snakke om. En historie som – dessverre – den dag i dag gjentar seg i mange miljøer, og som vi i dag bør kjenne til.
Ikke åpnet etter krigen
Boka «Farfars skrin» er fortellingen om farfar, pappa og sønnedatteren på en gård i Lier. Den ytre handlingen i boka er barnebarnets vei til forståelse. Etter at forfatteren fant skrinet med brev fra krigens dager, gikk hun i farfarens fotspor i forsøk på å forstå hans livsvalg. Hvorfor vervet han seg i NS? Hvorfor valgte han taushet i ettertid, men allikevel å ta vare på innholdet i skrinet?
I skrinet, som ikke hadde vært åpnet siden krigen, hadde han samlet sitt historiske testamente, etterlatt det i et pengeskap og latt skjebnen råde. Lite visste han om hva etterkommerne ville gjøre med hans historie. Ville tiden noensinne komme da noen ville være villige, eller i stand til å se verden slik han selv så den i 1940? Det skulle han aldri få svar på.
Boka er forfatterens bidrag til å få fram flere av de glemte, ofte skambelagte historiene fra krigen, i håp om at flere kan fri seg fra nedarvet skam.
Er tiden inne for åpenhet, forsoning og bearbeiding av skammen, som flere etterkommere av dem på feil side i andre verdenskrig i Norge fortsatt bærer?
– For meg har denne historien vært livshemmende. Det unner jeg ikke andre. Men for å komme rundt det, ser jeg bare en løsning – som er å snakke om det. For skal man forstå historien, må man også evne å sette seg inn i tiden, og hvordan tankemønsteret var den gang. Og ikke i dag.
Tones farfar hadde neppe forutsett at hans sønnedatter mer enn 70 år senere ville skrive en bok basert på innholdet i skrinet. Heller ikke at det i Norge ville ha utviklet seg en gryende polarisering i samfunnet, noe liknende den han selv fikk oppleve, og som kom til å gjøre en slik bok ekstra aktuell to generasjoner senere.
Dette er fortellingen om forfatterens opplevelser på reisen fra avmakt og fortvilelse til forståelse og forsoning, med bakgrunn i hva hun fant i et skrin etter sin avdøde farfar.
