JOHAN REMMEN tekst og foto

Han driver eget firma innen eiendomsbransjen, men ror fortsatt aktivt for Drammen Roklubb på fritiden.

Hvordan var den første tiden i Drammen Roklubb?

– Som 15 åring hadde jeg allerede prøvd meg i litt turn, orientering og fotball, uten veldig stor suksess. Jeg ble med i roklubben i 1972 sammen med klassekamerat Thor Egil Olsen som på den tiden var cox. Vi var gode venner og var et godt team i mange år. Det var mye mer sosialt den gangen. Vi roerne «bodde» praktisk talt på roklubbhuset. Vi var sammen både før og etter trening, reiste på turer og hadde mye gøy sammen.

Husker alle løpene

Som junior rodde Pål både toer og firer, med og uten styrmann. Når han forteller at de brukte «innrigger» minner det om at han har vært med en stund. Pål husker alle løpene, og forteller villig om ulike lagbåter der han og lagkameratene ble kretsmester og norgesmester som juniorer. Etter hvert ble det også Nordisk, EM og VM.

– Den første internasjonale seieren hadde vi på en regatta i Amsterdam. Jeg husker at det løpet kanskje er det beste jeg har gjort. Det var kvalifiseringen til junior-VM i Ratzeburg etter et uttaksløp på Bagsværd i Danmark. Året etter var vi klare for junior-VM i Montreal 1975 der vi kvalifiserte oss til finalen, men Thor Egil ble syk på finaledagen og fikk ikke lov vil å ro. Vår 2+ ble strøket, men jeg fikk som erstatning gå inn som reserve på 4+ med Bærum.

OL-tur ble boikottet

Med glimt i øyet forteller Pål at han innehar en litt spesiell hastighetsrekord for toer:

– Da vi rodde landskappløp i Viborg i 1976, kjørte Thor Egil og jeg en Volvo Amazon med toeren på taket. Jeg er helt sikker på at en toer aldri har beveget seg så fort, hverken før eller siden. Regattaen i Viborg gikk forresten kjempebra, og Drammen Roklubb tok rent bord der nede.

Som senior ble det nye lagbåter og kombinasjonsbåter. Arne Bergodd var klubbens trener, og Jan Paulsen ble Påls nye lagkamerat i toer. Sammen med Einar Nilsen og Odd Jensrud satte de seg i respekt i firer. Under VM i Belgia ble det 5. plass med fireren og på Nordisk mesterskap ble det gull med toeren. Dermed hadde Pål lagt grunnlaget for å planlegge OL deltakelse.

– Etter en treningssamling i Sabaudia i 1979, og VM i Bled samme år gikk det mot OL deltakelse med en dobbelfirer. På en treningssamling i Drammen i påsken fikk vi beskjed om at Norge skulle boikotte OL 1980 i Moskva av politiske grunner. Ingen av oss roerne var særlig interessert i denne politiske aksjonen, men vi var gode venner med alle konkurrenter i andre land. Først ble vi veldig skuffet, men vi hadde det faktisk veldig gøy den sommeren. Vi reiste rundt på ulike regattaer med en toppet åtter, og der traff vi alle de andre vestlige lagene som var i samme situasjon, blant annet USA-laget.

Konkurransepause

Skuffelen etter kansellert OL deltakelse gjorde at det ble en liten pause fra konkurranser i 1981. Pål fortsatte å trene, men hadde ingen planer om å konkurrere internasjonalt igjen. Så gjorde tilfeldighetene at Pål ble aktiv igjen.

– Tom Torgersen som er 5 år yngre enn meg, var med i et prosjekt som het Morgendagens menn. Finn Torgersen, faren til Tom, var primus motor for dette. De manglet en mann til en regatta på Tunevannet, og jeg ble med. Da oppdaget vi at den båten gikk fort! Vi satte banerekord på Årungen samme år og Tom og jeg fikk ro seniormatch i Wien. Dermed var jeg i gang igjen, og i 1983 ble de internasjonal deltakelse i Øst-Berlin og VM deltakelse i dobbelfirer i Duisburg.

Høydepunktet i Påls karriere skulle allikevel bli OL i Los Angeles 1984. Der fikk han tatt igjen for den politisk begrunnede kanselleringen fire år tidligere. Med det norske OL-laget ble det en 8. plass i dobbelfirer, bare fire tiendedeler unna å nå finalen.

– Det var helt utrolig å være OL-deltaker i USA. Vi var utrolig privilegerte og med OL akkrediteringskort i Los Angeles slapp vi inn overalt, og vi ble behandlet som filmstjerner. Hadde vi behov for skyss, kunne vi bare stoppe en politibil, vise frem kortet og be dem kjøre oss. I OL leiren kunne vi omgås verdens mest ekstreme personer; raskest, sterkeste, mest tekniske. Jeg delte sete med Carl Lewis etter åpningsseremonien, og var blant annet hjemme hos Muhammed Ali. Det var en uforglemmelig opplevelse.

La opp etter OL 84

Etter OL-deltakelsen i 1984 la Pål opp som roer. Han hadde tatt teknisk ingeniørutdannelse mens han var aktiv, og nå fulgte en periode med prioritering av jobb og familie. Først mange år senere, da barna var blitt store, tok han opp roingen og begynte som master.

– Masters-miljøet er helt fantastisk. Vi har reist til mange land og konkurrert, blant annet var vi med i VM for masters i Florida i 2018. Noen ganger treffer jeg igjen gamle olympiere, for eksempel fra Mexico eller Canada. Nå som det er korona-pandemi, er jeg med på Teams-regattaer og da ror jeg fortsatt mot mine gamle utenlandske konkurrenter.

Hva er det som er så bra med rosporten?

– Det er en konsentrasjonsidrett, og det gjør at du kopler ut alle andre tanker. Man må ha godt hode og god teknikk for å ta seg helt ut, men da er det skånsomt mot kroppen. Selv om det gjør vondt, er det godt allikevel.

Har du noen råd til dagens unge roere?

– Vær målbevisst, og hold fast ved den tanken du har bestemt. Ikke bruk tid på hva som skjer hvis du ikke lykkes, det er helt bortkastet energi. Resultatene skapes ved å være målbevisst og trene mye og riktig. Ha fullt fokus når du trener, og stol på deg selv, så går det bra. I tillegg er det viktig å ha det gøy!

Og mye gøy er det tydelig at Pål har hatt. Etter snart 50 år som aktiv roer, stråler han fortsatt av positivitet og entusiasme.