TERJE BRUN-PEDERSEN tekst og foto
Hun stormer inn på biblioteket, litt forsinka, pusten går, kjørt bil fra Skien der hun og samboeren holder hus. Hun utstråler masse positiv energi. Åpen og tillitsfull. Blid og positiv. Denne 28-åringen har mange jern i ilden. Det skal jeg snart forstå. Først må vi ta noen bilder. Jeg vil rette på måten hun holder saksofonen. Kan jo bli et litt snålt bilde om hun holder instrumentet feil vei. Ingen får ta på hennes gullbelagte saksofon. Jeg skjønner tegninga. Den er sikkert verdt sin vekt i gull. Masse latter.
Med kammerorkester
Albumet vi snakker om kom i høst. Her finnes vakre, klassiske og virtuose saksofonstykker med kun Drammenspianisten, Monica Tomescu-Rohde. Men her finnes også større verk med kammerorkester for elleve personer. Ingen trodde hun skulle klare det, hun måtte jo lønne et helt orkester. Men Aina er ikke typen som gir seg. Hun samlet inn over to hundre tusen og gjennomførte det. Så nå er den her, platen THEN.
Hun er ikke så helt lite stolt. Nydelig musikk, selv om hun innrømmer at klassiske saksofonkomponister er det ikke så mange som har hørt om. Saksofonen ble jo funnet opp etter de store mesterne i den klassiske musikken. Allikevel, hun har kommet en lang vei, tross sin unge alder.
Vunnet masse priser
Det hele startet imidlertid tidlig. Hun fikk en krommet sopransaksofon som 6-åring. Etter hvert en saksofon som måtte stå på gulvet, som skjulte hele jenta. Vokste opp på Konnerud, bodde i Klarinetten med sine helprofesjonelle musikerforeldre. Faren, gitaristen, som vant Talentiaden på NRK, og moren, saksofonisten, som fremdeles er lærer på kulturskolen her i byen. Akkurat hun har vært avgjørende. Uten Eli-Marie Davidsen hadde ikke så mange unge saksofonister i Drammen tatt med hjem så mange internasjonale priser som de faktisk har gjort. Det er ganske imponerende.
– Hun jobber hardt for alle elevene sine, sier Aina. Du kan sjekke flust av prisene hun har vunnet selv, om du sjekker hennes hjemmeside, ainadavidsen.com.
– Jeg var med foreldrene mine på turneer overalt, forteller Aina. Jeg så hvor gøy det var. Vi reiste rundt i Europa, tok kurs hver sommer. Vi kuttet ferier og jobbet iherdig for å bli skikkelig gode. Det tente gnisten som brenner like sterkt enda. Jeg ville også bli profesjonell musiker, og tagg meg til å bli med i saksofongruppa på kulturskolen da jeg var 10 år. Jeg fikk til slutt muligheten, men måtte love at jeg skulle stå opp klokka seks hver dag for å øve. Og det gjorde jeg. Men det var ikke lett å være en outsider på ungdomsskolen. Saksofon og ballett er ikke akkurat hot i den alderen. Jeg ble ertet ganske mye. Og så fant jeg ut at jeg likte jenter like godt som gutter. Mer om det seinere.
Jobber med videreutdanning
Aina beskriver seg selv som både følsom og sårbar, men det er ikke feil å påstå at hun også er ganske tøff. Hun bruker mye tid på foredrag om mental trening for andre musikere, og hun er heller ikke nervøs når hun skal opptre foran tusenvis av mennesker. Hun videreutdanner seg for tiden i Timani, en bevegelseslære for musikere. Alt for å vite mer om hvordan musikere skal bli bedre til å ta vare på kroppen. Hun er bestemt på at akkurat det kan gjøre tonen i instrumentet bedre. Hun studerer og foreleser også mye om mentaltrening, anatomi også. Slik kan man unngå belastningsskader for musikere.
– Det kan for eksempel handle mye om hvordan du står, sier Aina. Mange har mye vondt, det er ting vi kan endre på og gjøre noe med.
Etablere seg som soloartist
Hun er utdannet klassisk saksofonist, men kan hun improvisere som en jazzsaksofonist?
– Mitt klangideal kan sammenliknes med operaklangen, og den er noe helt annet enn jazz, sier hun. Den skal være klokkeklar, jazzmusikere har ofte luft i klangen - og det ønsker jeg ikke. Det er den rene klangen jeg idoliserer, selv om jeg egentlig elsker jazz, så blir det mismatch i øret for meg.
Dette til tross, Aina eksperimenterer med mange musikkformer. Hun jobber blant annet med metallgitaristen, Demetrio Scopelliti, der alt er improvisert. Hun skriver også sin egen musikk. Under utdanningen er det krav om å spille alle typer saksofoner, sopran, alt, tenor og baryton, og hun kan spille alt like godt. Det gjør at hun kan steppe inn på kort varsel når et stort orkester kommer med en forespørsel.
Hun har lyst til å etablere seg som soloartist på markedet, men som musikere flest må hun også være villig til å spille i bryllup og begravelser. Det folk vil ha, for eksempel Ave Maria eller poplåter folk elsker. Hun har allerede markert seg internasjonalt med flere store orkester, men hun har også en DJ hun jobber med og kan ta oppdrag til fest og dans.
Ble mobbet på skolen
– Jeg ble mobbet på skolen, forteller hun. Jeg var nok litt annerledes. Jeg tror det er musikergreiene i meg som gjør at jeg er litt ekstra sensitiv og følsom. Jeg har alltid likt å være en som jobber hardt for ting, det er jeg fortsatt. Jeg likte ikke bråk, og forsto ikke de som ikke gjorde leksene sine. Jeg var den som sladret. I tillegg ble jeg god venn med ei som var lesbisk på ungdomsskolen. Da forsto jeg at det var en mulighet. Det gjorde det heller ikke bedre at jeg hadde en utagerende klesstil.
Aina understreker at alternativ seksualitet er et tema det bør være mer åpenhet om. Derfor er det greit å fortelle om det. Hun forteller at det tok tid å skjønne hvem hun var, men etter hvert ble hun mer nysgjerrig på denne siden av seg selv.
- Jeg tror veien vi går har en mening, sier Aina. At jeg har opplevd mobbing har gjort meg sterkere. Det er ikke hvem jeg forelsker meg i som definerer hvem jeg er, eller hva jeg kan få til i verden.
Eventyrer og følelsesmenneske
Aina beskriver seg selv som en romantiker og eventyrer og et følelsesmenneske. - Finner jeg noen som rører meg og som kan flytte meg så jeg kan bli en større versjon av meg selv, da er det nok, forteller hun fortrolig. Om det er en gutt eller jente, spiller ingen rolle. Da kan jeg gi mer av seg selv til verden, være mer hjelpsom, og bli en større versjon av meg selv.
Aina står ikke og venter, hun har flere prosjekter på løpende bånd og drømmer om å få plata ut på en internasjonal turné, gjerne med hele kammerorkesteret og pianisten på slep. Hun har satt seg høye mål og jobber hardt for å nå dem. Den nye plata har allerede blitt spilt i flere kirker rundt om i landet og på scenen i Ibsenhuset. NRK har allerede uttalt seg om hvor godt de likte platen.
Målet var å gjøre klassisk musikk aktuell, og kanskje nå de som normalt ikke oppsøker denne musikkformen, slik at de kan oppleve å få glede av den. Kan hun nå inn til folks hjerter og gi unike opplevelser har hun oppnådd det hun vil. Og kanskje kan hun på denne måten få sin ultimate drøm oppfylt, en internasjonal karriere med sin gullbelagte saksofon.
